Jeg åpner nu Toradern med et kjærlig tilbakeblikk på Øyafestivalen 08. Det fantastiske evenementet har etterlatt seg et stikk av ekstase, det var nydelig, det var vakre mennesker, det var musikk og det var øl.
Det hele åpnet med klubbdagen; relativt små band fikk bultre seg på en haug av Oslos scener. Mari og meg startet kvelden med Bedrock Bluesband på Herr Nilsen. Mari kjente folka fra folkehøyskolen, og det ble et svært så trivelig gjensyn. I utgangspunktet er jeg ikke så fan av blues, men disse gutta (og jenta) var kjempeenergiske og søte, sog spillte fengende musikk som passet nydelig med kveldens første øl. Vi møtte så ukas øyagjester til kollektivet vårt; Mats og Tor og kom oss videre til neste konsert; CCTV på revolver. Må vel si at dette skuffet noe. Den på forhånd omtalte "mellomtingen mellom Hot Chip og Depece Mode" var litt fjern etter min mening. Men absolutt fengende musikk. Absolutt. Vi klarte derretter å gå glipp av (!) Kakkamaddafakka, noe vi syntes var veldig trist. Hørte det var en super konsert. Vi kom oss over det hele for å tilfredsstille Mats og Tors musikksmak; Merlin på Verkstedet. Som sagt ikke helt min smak, men absolutt fengende. Vi gikk relativt fort videre til kveldens høydepunkt: Now we'we got members, Nils Bech og Koppen på Blå. Jeg føler Blå hadde gjort en utrolig god planlegging av rekkefølgen på bandene her, de fenget mer og mer, og virket på meg paralellt med ølinntak og behov for utagerende bevegelser på dansegulvet utover kvelden. Supert!
Neste dag ble en veldig produktiv dag på festivalområdet. Jeg ankom Los Campesinos! til men må si jeg ble noe skuffet akkurat der. Kanskje de gjør seg på en mindre scene? Humøret ble derimot drastisk bedret til Truls and the Trees det søteste, nydligste bandet i Oslo for tiden. Hele gjengen var i kjempehumør, var utrolig søte. Hadde med seg en del flere folk fra Metronomicon, og det var god stemning både på scenen og bland publikum. Absolutt et høydepunkt! Lykke Li overrasket meg positivt, hun var da svært så fengende og kjørte ikke på med den puslepoppen jeg trodde hun drev med. Så det var gøy! Men etter en tur innom Myspace konkluderte jeg (om mulig litt for raskt) at hun gjør seg best live. Kaizers Orchestra holder definitivt formen oppe, men jeg var ikke helt engasjert da jeg har sett de et par ganger før og jeg er vel ikke helt fan av det nye de har kommet med. Men jeg vil alltid komme til å trenge litt Ompa nå og da! Samme opplegg med Grinderman, så han mest i bakgrunn, men gud bedre for en mann. Han har stil! Nick Cave, altså. Lindstøm var siste holdeplass på området, men han ble jeg litt skuffet over. Dette var mer trance enn hva min smak tåler. Men allikevel; for en DJ! (Gikk glipp av Furoreiharare DJ-set, tar kritikk.)
Neste dag åpnet jeg med The Dodos, det herlige bandet jeg fikk på cd av Amund og Mari til bursdag. Fantastisk musikk, usannsynlig kjekk vokalist. Ingenting å klage på der, med andre ord. Sigur Rós var jo ment å bli et kjempehøydepunkt for meg, men jeg satt litt på siden og vekk fra scenen, så fikk desverre ikke ta del i den kjempestemningen som jeg ble fortalt om i etterkant. Men utrolig nydelig musikk, balsam for sjela! Ble også positivt overraska over de nye låtene. Flott og flott!
Øyanatt ble Indiegranskauen på Revolver, Harrys Gym skulle spille men måtte desverre avlyse på grunn av tragisk knivstikking utenfor utestedet. Men indiegranskauen var herlig, vi rista på svanset etter nydelig indie og fikk indianerfjær og streker i trynet. Flott konsept! Kvelden ble raskt utnevnt til 'kriminell aften' da vi ble vitner til et ran på Deli på Bislett når vi gikk hjem fra byen. Senere stjal vi også en kvadratisk sponplate og et par Morgenblader, så tilstandene ble jo ikke noe bedre av den grunn. Fy skam!
Fredagen gikk jeg, til min store fortvilelse glipp av Elephant9, tidspunktet for konserten var byttet uten av jeg fikk det med meg. Her må noen ta kritikk! (Legger vekt på ordet 'noen' da jeg ikke skal skryte på meg å være 100% på stell til enhver tid...) Fleet Foxes var allikevel innmari koselige. God rolig musikk med skjeggete artister og drømmende vokaler. En blanding jeg kan kjøpe. Må sjekkes ut videre fremover da jeg ikke fikk helt taket på det. Yoyoyo Acapulco, bandet jeg forelsket meg for et år siden på Arvikafestivalen ga en nydelig konsert inne på Camp Indie, og jeg storkoste meg. Det hele endte med kjempeklapp og kasting av no puter og greier. God stemning! (Hvor blir det av den CD'en?) Stemningen fortsatte utover Casiokids, de stilte med eget skyggeteater, ballonger og en kjempebamsesak. Vi hoppa og smilte, pling plong-musikk, alt var bra.
Yeasayer og Buraka som Sistema nøt jeg bagrunnen på Lørdag, begge er band jeg ikke helt har taket på, men som jeg i teorien kan være veldig tilbøyelig til å like. Hanny var derimot et veldig høydepunkt for meg. Falt for den skjøre vokalen og mektige musikken på Urørt for en tid siden, og har siden vært helt forelsket. Det er ikke ofte jeg treffer på rolig musikk som treffer meg, men denne gangen skjedde det. "Nesten litt som gamle Jethro Tull!", sier pappa "..javel.", sier jeg og nyter musikken videre. Einar Stray var også veldig behagelig og god musikk, tipper vi ser mye til den gutten fremover. Cut Copy ble jeg derimot litt skuffet over. For lite trash, for mye pop, etter min smak. Sunn O)), meget sært. Hva er greia?
Så dette var altså hele opplegget, ble et kvalmende langt innlegg, men sånn blir det når man tar hele Øya på styrten. For mange opplevelser og inntrykk til å kunne komprimere. Fantastisk!
- Fyrrige Britta
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar